Kirurgi. storskjermvisning

I 1959 startet professor Leif Efskind med åpen hjertekirurgi og banet veien for kirurgisk behandling av medfødte hjertefeil. Dr. Steinar Tjønneland ble ansatt tidlig på 70 tallet som kirurg med spesielt ansvar for barn, og fungerte frem til 1991 da seksjonsoverlege Harald L. Lindberg tok over ledelsen. Behandling av medfødte hjertefeil er en kompliserte prosedyre som krever et stort og samkjørt team. Etter at hjertespesialistene ved barnehjerteseksjonen, barneklinikken og barneradiologisk seksjon har stilt en nøyaktig diagnose settes operasjonen i gang. Underveis trengs anestesi, og i tillegg til kirurger og operasjonssykepleiere krever åpen hjertekirurgi bruk av hjerte-lungemaskin som betjenes av spesialtrente perfusjonister. Barnehjertekirugiteamet ledes av seksjonsoverlege dr. med. Harald L. Lindberg og består for øvrig av overlege dr. med. Egil Seem, overlege dr. med Sigurd Birkeland, overlege professor Odd R. Geiran og overlege Arnt E. Fiane.

Man bestreber seg på å operere barn med medfødt hjertefeil så tidlig som mulig for å unngå at hjertemuskelen skades av unormalt arbeid over lang tid. Dette kan føre til at barnet kanskje i større grad unngår å bli et "Hjertebarn" for resten av livet. Følgen er at trenden både internasjonalt og i Norge går i retning av å operere yngre og yngre barn. For operasjoner uten hjerte-lungemaskin er det ingen nedre grense for størrelse, mens man har en grense på 1500 gram ved bruk av hjerte-lungemaskin. På så små barn er hjertene veldig små, de aller minste har hjerter som er litt større enn en valnøtt. Når kirurgen bøyer seg over de små hjertene er det ingen andre i teamet som ser hva som gjøres. Dette vanskeliggjør samhandling fra teamet, noe som er helt avgjørende for et vellykket resultat.

Oppgaven er å utvikle en løsning for å vise bilder fra fire billedkilder i et egnet format slik at hele operasjonsteamet på operasjonsstuen kan følge med for å gjøre operasjonen så smidig, rask og trygg som mulig. Løsningen skal være godkjent for bruk etter gjeldende lover og forskrifter, både medisinsk-teknisk, teknisk og hygienisk. Løsningen skal være sikret mot tyveri slik at det ikke er mulig å ta meg seg utstyret ut av operasjonsstua på en enkel måte.

Harald L. Lindberg har allerede jobbet i lengere tid med problemstillingen og funnet frem til et lite kamera som kan festes i pannelampen som kirurgen allikevel har i pannen. I tillegg er det et kamera i den lille operasjonslampen, samt et overvåkningskamera på veggen ved siden av en PACS (viser røntgen bilder) arbeidsstasjon. Dette skulle vise seg å være tilstrekkelig for en god visning av inngrepet.

Når det gjaldt visningsløsningen ble en toppmodell plasmaskjerm og tilsvarende projektor prøvet ut samtidig under et inngrep. I et godt opplyst operasjonsrom var forskjellen så markert i lysstyrke, kontrast og billedkvalitet at det for alle praktiske formål ville være et opplagt bedre valg med en plasmaskjerm framfor en projektor.

Et annet moment som taler til plasmaskjermens fordel er at den kan stå på veggen godt utenfor LAF-sonen (Laminar Air Flow) rundt pasienten, der ren luft blåses ned på operasjonsbordet. En projektor med vifte som lager støv, varme og turbulens i nærheten av denne sonen kan være en potensiell smittekilde ved at mikroroganismer fra ett inngrep suges inn i projektoren for deretter å blåses videre til neste pasient ved neste inngrep. Plasmaskjermen har ingen vifte, den har moderat strømforbruk og følgelig også moderat varmeavgang til omgivelsene. Resultatet var at avdeling for sykehushygiene kunne godta en plasmaskjerm montert på veggen langt borte fra den pasientnære sonen, mens en projektorløsning ble kategorisk avvist.

Når det gjelder den medisinsk-tekniske sikkerheten så ble det tidlig klart at vi ikke kunne få tak i en medisinsk godkjent plasmaskjerm. Følgelig måtte oppsettet være i tråd med de medisinsk-tekniske retningslinjene fra blant annet IEC 60601/MDD direktivet: